I sin aller første konsertturné presenterer Sølv programmet Hjertestrenger med et bredt utvalg musikk fra en periode på over 100 år for disse sjeldne instrumentene i kombinasjon med de mer kjente slektningene lutt, gambe, barokkfiolin og barokkcellocello. I ekte 1700-tallsånd er noe av repertoaret originalskrevet for besetningen, og noe er adaptert etter prinsippet man tager hvad man haver. Side om side på programmet står kjent og ukjent musikk av bl.a Haydn, JS Bach, Biber og Schaffrath.

Program:

H. I. F. Biber: Partita 7 for 2 viola d’amore og basso continuo i d-moll (1696), sats 1 - 4

C. Schaffrath: Sonata à 2 i C-dur for cello og lutt CSWV F:1 

A. Ariosti: Sonate nr. 9 i g-moll for viola d’amore og basso continuo (1724)

Anonym: Suite 4 i F-dur for viola d’amore og basso continuo (fra Göttweig-manuskriptet, ca 1700)

J. Haydn: Trio i D-dur for viola d’amore, fiolin og cello (originalt for baryton, bratsj og cello, 1767)

J.S. Bach: Fuge i g-moll for lutt BWV 1000, 1723

C. Schaffrath: Duo i d-moll for 2 viola d’amore (originalt for 2 viola da gamba, ca 1760)

H. I. F. Biber: Partita 7 for 2 viola d’amore og basso continuo i d-moll, 1696, sats 5 - 7

Viola d’amore er et sjeldent instrument i Norge. Det at den er stemt i akkorder og har understrenger som en hardingfele gir den en helt magisk klang, og med dette programmet ønsker vi å vise de karakteristiske instrumentene våre fra så mange sider som mulig.

Haydn skrev enorme mengder kammermusikk for den musikkglade Esterházy-familien, og da hobbygambisten prins Nikolaus kjøpte seg en baryton, som i praksis er en gambe med understrenger, så endte Haydn faktisk med å skrive hele 123 trioer for ham, I dag er barytonen som instrument så å si borte, men viola d’amore er ingen dårlig erstatter. Bachs g-mollfuge er også mest kjent i fiolinversjonen, men i dette tilfellet er ikke luttversjonen et tilfeldig arrangement av denne, men en komposisjon fra den store mesterens egne hender. 

Christoph Schaffraths duo er derimot transkribert av oss. Selv skrev han ikke musikk for viola d’amore, men var ellers svært produktiv som cembalist og komponist ved hoffet til Fredrik den store og senere hans søster, Amalia. Stilmessig ligger han mellom Bach og Haydn - i den galante stil.

Når man leter etter gull i gamle arkiver, treffer man ofte på verk uten kjent komponist. Benediktinerklosteret i Göttweig, Østerrike, har en rikholdig samling på rundt 4000 manuskripter, 2000 publiserte musikkverk, og 300 musikalske fagbøker og librettoer, hovedsakelig fra 1700- og 1800-tallet. Fra denne betydningsfulle samlingen dukket det nylig opp et manuskript som hadde ligget urørt i århundrer. Komponisten var ukjent, og man forstod heller ikke hvilket instrument musikken var skrevet for. Først i 2015 ble notene studert av en forsker med kjennskap til viola d’amore, og en moderne utgave ble trykket. Denne suiten i F-dur viste seg altså å være skrevet for viola d’amore og basso continuo, og stilen viser et tydelig slektskap med musikken av Biber.

Programmet rammes inn av en monumental partita for den sjeldne besetningen av to viola d’amore og basso continuo. Den er den 7. partitaen fra Heinrich Ignaz Franz Bibers siste samling av instrumentalmusikk, Harmonia artificioso. Gjennom en solid kjennskap til instrumentene og sin særegne sans for brede akkorder og ekko-effekter makter han å gi en liten besetning på kun fire musikere muligheten til å transformere en hvilken som helst traust norsk kammersal til en böhmisk katedral på 1600-tallet.